Hvilket blikk fanger – refleksjoner rundt skeiv kunst

Skeivt kulturår nærmer seg slutten, Ann-Christin Kongsness reflekterer over den skeive kunsten og hvem som ser den.

Bilde fra Butch Tribute. Foto: Atle Auran

I 2022 var skeiv tematikk ikke bare i søkelyset og økonomisk øremerka, men også «obligatorisk» for alle institusjoner å markere i programmet sitt. Dette kan absolutt ha gitt et kunnskapsløft i noen institusjoner der ansatte har gått inn i oppgaven med genuint engasjement. Men det må jo også være ganske irriterende å måtte ha skeiv kunst på programmet for de institusjonene som verken har interesse for eller høyt nok kunnskapsnivå for å gjøre dette på en god og meningsfull måte.

Organisasjonen Balansekunst var tidlig ute med å snakke om bekymringene rundt hvordan aktører med lite kjennskap til skeive perspektiver skal formidle skeiv kunst og kultur på en god måte. Det er avgjørende å involvere ressurspersoner, kunstnere eller produsenter med relevant kunnskap og erfaringer, og sammen med musikkorganisasjonen JM Norway tok de tidlig grep for å koble sammen skeive aktører og kunstinstitusjoner. Likevel er ikke alltid god representasjon nok, i Balansekunst stiller de seg ofte spørsmålene «hvem ser seg selv?» og «hvem føler seg hjemme?» for å illustrere forskjellen på representasjon og inkludering.

Det mest illustrerende eksemplet jeg kan komme på er museer som smykker seg med utstillinger med skeiv tematikk, men som fortsatt utelukkende følger den binære tokjønnsmodellen når det kommer til toaletter, og dermed gjør det vanskelig for ikke-binære å gjøre noe så elementært som å gå på do.

Forrige
Forrige

Balansekunst: – Åpnet for nye impulser

Neste
Neste

Joakim Aadland blir ny daglig leder for Balansekunst