Den faktiske kanselleringskulturen

Kansellering er en av de største utfordringene for ytringsfriheten i kunst- og kulturbransjen. Ikke nødvendigvis kansellering av bestselgende forfattere, verdenskjente komikere eller statsråder som hevder seg kansellert på Dagsnytt 18.

Det skriver Joakim Aadland i Balansekunst. Her skisserer han de viktigste utfordringene han vil ta tak i.

Portrett av Joakim Aadland som ser alvorlig inn i kamera med armene i kryss over brystet.

BALANSERER: Joakim Aadland er den nye daglig lederen i Balansekunstprosjektet, og tar for seg det han mener er den egentlige kanselleringa i dypet av kulturbransjestatistikkene.

Foto: @Janelool

Av Joakim Aadland, daglig leder i Balansekunst. Kronikken ble først publisert i Ballade.no.

Det er ikke avbestilte bestselgende forfattere og komikerkjendiser – eller statsråder som ikke kommer på i Dagsnytt 18 – som er det egentlige problemet, men dem som blir kansellert før de har kommet til orde. Som konsekvens av diskriminerende strukturer og normer.

Kunst- og kulturbransjen har gjennom tidene vært viktig for å bevege samfunnet fremover. Et annet bilde av Christian Krohg enn det «alle» har snakket om den siste uka, finner vi i hans 1866-roman «Albertine» og i maleriet av kvinnene på politilegens venteværelse. Fra denne, via protestene da musikalen «Hår» ble møtt av protester mot Den Nationale Scene, har kulturlivet virket å stå friere fra samfunnets normer enn samfunnet for øvrig. Dessverre viser statistikken at friheten ikke gjelder alle, eller stikker dypt nok. På plakatene til de aller største musikkfestivalene i 2022 utgjorde kvinnelige artister kun 27 prosent av programmet, i alle filmer med kinodistribusjon fra 2013 til 2020 var den kun én hovedrolle hvor personen hadde en ikke-heterofil seksuell orientering, og kun fire filmer hvor en hovedrolle hadde nedsatt funksjonsevne. For å nevne noe. Statistikken finner du her.

Kunst- og kulturbransjen er overrepresentert når det gjelder seksuell trakassering, og er en bransje hvor utøvere er svært avhengig av bekjentskaper og nettverk i karriereveien. For mange kulturarbeidere blir det nærmest umulig å varsle om seksuell trakassering eller ukultur på arbeidsplassen i frykt for å miste fremtidige jobber. Ryktene går fort, og få vil ansette en person som skaper «problemer». I tillegg bidrar utbredelsen av midlertidige kontrakter og dårlige arbeidsvilkår til at mange velger å tie om krenkende og trakasserende atferd.

ET ANNET KROHG-BILDE:

«Albertine i politilegens venteværelse» malte Christian Krohg samtidig som han skrev romanen «Albertine». Bildet og boka utvidet debatten i en tid da det var tabu å fortelle unge kvinners historier når de inkluderte voldtekt, prostitusjon og trakassering fra myndighetene. (Foto: Nasjonalmuseet/Jacques Lathion, CC)

Mangelen på representasjon i film, scenekunst, litteraturen og i kulturlivet for øvrig gir oss ikke bare få forbilder å speile oss i, det gjør det også vanskeligere for personer med minoritetsidentiteter å bli tatt på alvor og forstått ved varsling. Det kan være vanskelig å se og forstå diskriminering vi ikke opplever selv. Økt representasjon i bransjen er derfor avgjørende for å skape trygge miljøer.

Premissene for ytringsfrihet varierer ut i fra hvem vi er og hvilke privilegier vi har. Når marginaliserte grupper løfter samfunnsaktuelle utfordringer møtes de ofte med negativ respons. Majoritetsbefolkningen setter i stor grad premisser for hvem og hvordan andre kan ytre seg, noe som resulterer i et fattigere kunst- og kulturliv. Denne formen for kanselleringskultur hindrer den gode samfunnsdebatten. Sammen har vi et ansvar for å skape trygge ytringsrom, selv når vi er uenige.

Statistikken over manglende representasjon av kvinner og personer med minoritetsidentiteter i kunst- og kulturlivet er en tydelig indikator på at vi har en lang vei å gå når det gjelder likestilling og mangfold i bransjen. Heldigvis er kulturlivet i endring, og sammen er vi mange som gjør en stor innsats for å styrke likestillingsarbeidet. Det finnes store utfordringer knyttet til en bransje hvor nettverk er avgjørende, og der underrepresenterte grupper ikke får delta i debatten på likestilte premisser. Det sier seg selv at når noen funksjonshemmede ikke en gang har muligheten til å komme inn i rommet hvor debatten pågår, så har ikke denne gruppen den samme ytringsfriheten som mange av oss andre tar for gitt.

Vi må prioritere å aktivt styrke kulturarbeideres rettigheter og vern, uten at det går på bekostning av den kunstneriske friheten. Gjennom økt representasjon og aktivt mangfoldsarbeid vil vi også skape tryggere ytringsrom og styrke ytringsfriheten. Dette vil jeg jobbe for i Balansekunst. At kunsten skal være fri må ikke forveksles med at kulturlivet som arena ikke har et samfunnsansvar. 

Forrige
Forrige

Balansepotten utvides!

Neste
Neste

Borealis receives Balansemerket: – Happy to be in such good company!