Frustrert over uoversiktlige varslingsrutiner

I Morgenbladet forteller forfattere og forleggere om en bokbransje som i dag skyver ansvaret for å stoppe seksuell trakassering over på varslerne.

For å få hjelp til hvilke nye grep bokbransjen vil være tjent med, har Forleggerforeningen og skribentorganisasjonene henvendt seg til foreningen Balansekunst, et samarbeid mellom over 90 norske kunst- og kulturorganisasjoner.

– Det har også kommet klart frem at det oppleves som vanskelig å si i fra, fordi det finnes noen som sitter på mye makt og bidrar til det vi kaller for en «maktmur». Det betyr at selv om man har varslingsapparat på plass, så er det ikke nødvendigvis slik at de benyttes, ettersom man ikke har tillit til at det er trygt å si fra, sier daglig leder i Balansekunst Siri Haugan Holden.

Første steg i deres arbeid er å kartlegge virksomhetens risikofaktor. Neste trinn er å utvikle retningslinjer som svarer på de konkrete forholdene.

– Det som skiller dårlige og virkningsfulle retningslinjer er hvor presise de er – hvorvidt de retter seg mot spesifikke situasjoner som ofte kan oppstå, eller om de bare generelt sier «det er ikke greit å kommentere hverandres kropper».

Dette arbeidet følges av opprettelse og videreutvikling av varslingskanaler.

– Man må sørge for at det finnes mange nok som kan motta et varsel, i tillegg til å vise at man tar et tydelig standpunkt. Skal varslingskanalene ha noen effekt, må man ha tillit til systemet.

Forrige
Forrige

Om menn og trange kjønnsroller

Neste
Neste

Metoopodden